Ufrivillig barnløs og graviditeten

Jeg har fått spørsmål om å skrive litt rundt dette temaet, da jeg selv er en av de som ikke kan bli gravid på vanlig måte.

Jeg har alltid vært fryktelig glad i barn, og maset sikkert hver dag på om jeg ikke skulle få en lillesøster eller lillebror når jeg var liten. Når jeg 11 år skjønte jeg at dette var en tapt sak og kom hjem til mamma og pappa og fortalte at hvis jeg skulle ende opp med å bli gravid, skulle de se langt etter en abort. Ungen skulle JEG beholde, og jeg kom til å bli en god mor. Ikke var jeg akkurat sexuelt aktiv på denne tiden, så hvordan jeg hadde tenkt å bli gravid vet jeg ikke helt, men skulle det nå skje skulle jeg absolutt beholde denne ungen.
Jeg hadde vel så smått begynt å få ukepenger på denne tiden, og det jeg brukte disse ukepengene på var små søte babyklær. En sparkebukse her, en body der, et par søte sokker, og slik gikk nå årene, og eskene fyltes opp med babyklær. Når folk spurte hva jeg skulle bli når jeg ble stor var svaret mamma, jeg skal bli mamma til 8 barn, sånn som i mormor og de 8 ungene. Å jeg skal være gift å ha 2 barn når jeg er 18, slik som min tante hadde. Dette var min livsplan, mitt mål her i livet var å få alle disse barnene og sørge for at de hadde det best mulig. Jeg satt barnevakt alt jeg klarte, startet å jobbe i barnehage etterhvert og var dagmamma på ettermiddagstid.

Årene gikk å jeg fikk meg kjærester, ikke flere samtidig, men som ungdommer ofte gjør, så byttes de jo ut etterhvert som man forstår hva man vil ha her i livet. Å jeg ble seksuelt aktiv, men ikke gravid. Jeg hadde en følelse av at noe ikke var som det skulle, men å få en lege til å undersøke deg når du er så pass ung er ikke lett, å få med en kjæreste til også å bli utredet er enda vanskeligere, spesielt når ønsker om barn ikke kunne sammenligne mitt.

Etterhvert fikk jeg legen til å ta meg på alvor, jeg var blitt 24 år og gifte meg om noen mnd. ønsket om å stifte familie var sterkere enn noen gang, samtidig som jeg følte meg elendig. Hva om det var noe galt med meg, hva om mine mistanker om å ikke kunne få barn stemte?
Fikk innkallelse på sykehuset og mannen var det ingen ting galt med.  Fikk beskjed om å ta hormon tabletter som skulle stimulere eggløsningen. Hver mnd var jeg inne på sykehuset og tok blodprøver for å måle eggløsningen. 3 mnd med enkel kur uten noe hell, 3 mnd med dobbeltkur uten hell og 3 mnd med trippelkur uten hell. Det var så vidt det gav utslag i det hele tatt på blodprøvene.

Endelig ble det fart på sakene, jeg skulle få en laperaskopiundersøkelse med kontrastvæske som skulle spørytes gjennom egglederne. Da jeg våknet fra narkosen etter undersøkelsen var svarene klare, ene egglederen min var tett og den andre slapp bare ikke egg uansett hvor mye den ble stimulert.
Sannsyneligheten for at vi kunne bli gravid på egenhånd var nesten lik 0 i følge legene.

Ble vidre henvist til infertilitetsklinikken i Tromsø, der de driver med ivf behandling. Fikk opplysninger om alternative behandlinger og hormonstimuleringer, men samtidig også beskjed om at det egentlig ikke var noe vits å prøve disse siden tilstanden var som det var. Plutselig var engasjementet hos mannen økt betraktelig, han skjønte første nå at dette kom vi ikke til å klare på egenhånd. Vi ble satt opp på venteliste til IVF behandling. nesten 6 mnd går før det er vår tur, og jeg får starte på behandlingen.

Skal behandles med lang regime, først må jeg ta en nesespray 3 ganger om dagen i 3 uker som dreper alle kvinnelige hormoner i kroppen min, nullstiller meg som de sa. Før jeg begynner på 2 uker med modningsprøyter. Sprøytene var gøy å sette synes jeg, spennende å sette den i magen hver dag til et fast klokkeslett. Heldigvis fikk jeg ikke bivirkninger av medisinene, og merket ingen ting til de unaturlige hormonene som freste rundt i kroppen min. Jeg var veldig heldig der, for har hørt om veldig mange som synes denne perioden er helt grusom i og med at man blir så påvirket av hormoner.

Så var tiden kommet for uthenting, siden jeg ikke bor i samme by som ivf klinikken fikk jeg 10 dager der jeg måtte bo i Tromsø å undersøkes med ul og blodprøver for å se når eggene var store nok til å hentes ut.
De fikk ut hele 19 egg, de fleste og største fra den siden som var tett. 9 av dem ble befruktet og ett satt inn 3 dager etter uthenting. Resten delte seg ikke bra nok, så de ble kastet. Hadde håpet av når det var 9 som ble befruktet at hvertfall noen av dem kunne fryses.

Selve uthentingen var det verste med hele prosessen, jeg hadde hørt flere som syntes dette var fryktelig vondt, så jeg hadde forberedt meg på noe forferdelig. Jeg fikk smertestillende både i tablettform og i.v. gjennom kanyle i armen. Å tro meg det var som å plutselig bli kjempe full. TEnkte først at dette var da ikke så ille, de aller fleste eggene var faktisk ikke så ille, men akkurat en eggpose var så vondt at jeg var på tur å besvime, måtte gi opp å få ut det egget for å si det slik.

Dagene gikk å vi gikk bare å ventet, jeg følte brystene ble ømme og større, jeg hadde murringer i magen og var helt overbevist om at nå var jeg gravid. Men den gangen ei. Gikk ikke som vi håpet og det var et faktum at det bare var å sette i gang med nytt forsøk.

Det gikk noen måneder mellom første og andre forsøk, men så var det på han igjen. Nye hormoner og nye 10 dager i Tromsø by. dagen før jeg ble 26 ble 2 egg satt inn, denne gangen hadde jeg ikke noe tro på at jeg kom til å bli gravid. Gjennom det offentlige har du 3 forsøk per barn, å jeg var egentlig helt innstilt på at jeg ikke kom til å bli gravid noen gang. Kanskje vi kunne adoptere, eller få fosterunge?

Dagene gikk, å jeg jobbet å livet foregikk som normalt. etter 14 dager skulle jeg på jobbhelg, jobber 3 og 4 døgn i strekk, å det var egentlig tid for å teste. Hadde egentlig bestemt meg for å bare drite i testingen. Mensen kom sikkert mens jeg var på jobb. Var jo ikke nå vits å ta den testen å ende opp med å bli dritskuffet før jeg skulle reise av gårde. Men på morgenen tok jeg nå alikavell testen, tenkte det var like greit å bare ha det gjort, så slapp jeg å gå på jobb i 4 døgn å lure hvis mensen var treg.


Jammen meg fikk jeg ikke opp 2 streker..  de var ikke så svake heller, den var faktisk positiv. Ingen reaksjon.... Jeg putta testen i skapet, gav beskjed til mannen å dro på jobb. Gravid.. jeg..???
Næh.. DEt stemte ikke. det var jeg helt overbevist om

Dagene på jobb gikk, å jeg tenkte faktisk ikke noe på det. DEt var jo bare feil med testen. Fikk kjøpe nye tester når jeg kom hjem fra jobb.  Disse var like positive. Måtte så klart ta to bare for sikkerhetsskyld;)

Etter en uke kunne jeg dra å ta blodprøve på sykehuset å få det bekreftet. Jeg VAR faktisk gravid..
Fremdeles ingen reaksjon hos meg. Jeg trodde rett og slett ikke at det var sant. hvordan kunne det egentlig være sant..

Dagene gikk å jeg ble mer å mer trett, når uke 6 var på begynt begynte kvalmen å melde seg. Først kastet jeg ikke opp, men gikk rundt med en forferdelig kvalme og trodde jeg skulle kaste opp. Jeg var klar for ny jobbperiode, men endte opp med å kaste opp alt jeg prøvde å putte i meg å ble sykemeldt.

Når jeg var 6 uker og 5 dager på vei, altså 4 uker og 5 dager siden innsetningen var det tid for tidlig ultralyd som man får når man har vært gjennom ivf behandling. Jeg var veldig spent på om det var en eller to der inne.. Hadde jo fått satt inn 2 egg, så i teorien kunne vi jo faktisk være så heldig at vi ventet tvillinger

En liten dott og èt bankende hjerte var å se på skjermen;)  ikke akkurat mange mm, ca 7 mm tror jeg det lille forsteret var på dette tidspunktet.

Når jeg var litt over 9 uker på vei, fikk jeg blødning og smerter i magen. Ble en tur rett på sykehuset, men fikk beskjed om å komme på ultralyd dagen etter, for da viste de mer. Men jeg var overbevisst om at nå hadde jeg mistet den lille babyen som var i magen. Men på ultralyd så vi raskt en liten en som sprellet som bare det. Armer og ben i full vigør:).

lille nurket var da blitt 3 cm lang. Ikke store greiene, men gikk fint ann å se at det var en unge nå. Helt anderledes enn for 3 uker siden. Tårene rant mens lillingen sprellet som bare det på skjermen.

Dagene gikk, å kiloene raste av meg, jeg kastet opp alt absolutt alt jeg fikk i meg. tilogmed en slurkvann kom opp igjen. Jeg ble sykemeldt 2 uker til. Når jeg var ca 10 uker på vei hadde jeg gått ned 10 kg siden jeg sto med positiv test i hånda. 10 kg var jo faktisk nesten 20% av kroppsvekta mi. Dette kunne da ikke være riktig. Ringte legen min, og fikk komme inn med en gang, jeg var helt dehydrert og helt i ubalanse, jeg hadde fårr hyperemesis å ble lagt inn på sykehuset med en gang. Intravenøst væske, mange liter faktisk. Kvalmen forsvant, å jeg klarte å få i meg mat mens jeg var på sykehuset. Tilgomed tørre sykehusbrødskiver smakte fantastisk. VAr innlagt noen dager, og fikk i meg ganske mye på denne tiden. Gikk ikk emange timene hjemme før jeg var dårlig igjen. Men nå hadde jeg litt å gå på.

Når uke 16 var passert og jeg var inne i min 17 uke startet kvalmen endelig å avta. Det ble lengre og lengre mellom hver gang jeg kastet opp, å plutselig klarte jeg matlukt igjen.
Jeg klarte å spise middag igjen, og snart klarte jeg tilogmed å LAGE mat. DET var mange uker siden.

Formen ble bedre å bedre, å energien på vei tilbake. Fantastisk, endelig kunne jeg nyte gravid tilværelsen litt.
Når den 17 uke akkurat var fullgått endte jeg opp med en kraftig blødning. Var overbevisst om at nå var det over og ut. Dette kunne da aldri gå bra. Så mye blod hadde jeg aldri sett før.
Kom inn på sykehuset på natten og legen lette og lette etter hjertelyden, tårene mine rant, og plutselig, der var det hjertelyd, det dunket 150 ganger i minuttet, akkurat slik det skulle, og blødningen hadde roet seg.
Måtte dra hjem, og komme tilbake på ultralyd morgenen etter.
Der fant de ut at morkaken var forliggende, altså den lå under fosteret og over åpningen.
Fikk beskjed om å være forsiktig, ikke noe løfting og ingen samleie.
Flytter den ikke på seg må jeg ta keisersnitt før termin. Men forhåpentligvis vil den krype litt bakover slik at vanlig fødsel er mulig. Ny kontroll å dette i uke 32

Uke 19 var det klar for ordinær ultralyd. Spent og redd dro vi dit. Nå skulle vi endelig få vite om alt sto bra til med lille i magen.

Alt så helt bra ut anatomisk, å vi ventet en liten gutt. Termin 13 februar:D Han var like stor som han skulle, å alt så bra ut. Han tok altså ikke skade av at jeg hadde kastet opp i mange uker å fått i meg alt for lite næring.

Nå er jeg 25 uker på vei, men en liten gutt som sparker å herjer i magen hver dag. Tenk jeg er gravid!!

Magen er så vidt startet å vises, å jeg er sakte startet å legge på meg igjen. Er fremdeles på - 8 kg  i forhold til det jeg var når jeg fant ut at jeg var gravid, men nå går det riktig vei

Formen er stigende, energinivået er stigende, og humøret stigende:D
107 dager igjen til termin. Nå kan babyen overleve om den kommer, lille gutten vår er ca 30 cm lang og 800 gr. Ganske sykt å tenke på at han lever i magen min. Klarer enda ikke forstå det.